«Mayday, Mayday, Alexander Kie…» Klokka var 18.30 den 27. mars 1980. Baste Fanebust, båtkoordinator på Ekofisksenteret oppfattet nødsignalet fra plattformen som holdt på å tippe rundt. Vantro stoppet han og lyttet, men det var helt stille.

Jeg heter Tony Sylvester. En av plattformene jeg jobbet på Ekofisk, det var Alfa 2/4 F og jeg jobbet for et selskap på den tiden som drev med 3 plattformer, vi hadde installert dem og koblet opp alt rørarbeid og ting som det. På den jobben var jeg arbeidsleder og passet på alt av håndverk, installasjon av rør, stålarbeid og sånt. Vi hadde en halvt-nedsenkbar rigg som innkvartering. Den lå ved siden av en av plattformene. Vi ble fraktet hver dag til den rigg fordi det ikke var overnatting på plattformene vi jobbet på. Og den riggen het Alexander Kielland.

Den 6. april 1980, 10 dager etter «Kielland»-ulykken, krenget søsterplattformen, «Henrik Ibsen», mens den lå til kai utenfor Tananger. Den var, som «Kielland»-plattformen, brukt som flotell ute på Ekofiskfeltet.

Det var stiv kuling fra nordvest og regnbyger da monumentet, «Brutt lenke», over «Alexander L. Kielland»-ulykken ble avduket 20. mars 1986.

I minnestunden i Førresfjorden sa Per prest: Det er ikke 123, men en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en.

Hodet som dukket opp av de frådende bølgene var kritthvitt. Innen det forsvant igjen, var det blodrødt. Dette bildet av en kollega brant seg fast i Kåre A. Svendsbøes minne under «Alexander L. Kielland»-ulykken.