Redningsoperasjonen fra landOverlevde Kielland – Tony Sylvester

Overlevde Kielland-katastrofen – Svendsbøe

text_format
Hodet som dukket opp av de frådende bølgene var kritthvitt. Innen det forsvant igjen, var det blodrødt. Dette bildet av en kollega brant seg fast i Kåre A. Svendsbøes minne under «Alexander L. Kielland»-ulykken.
Skrevet av Bodil K. Sandvik, NTB, 08.03.2000
- Staget der tretthetsbruddet oppstod. Foto:ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

– De kommer på besøk til meg om nettene, sier Svendsbøe da han forteller om ulykken 20 år etter at den skjedde. Kollegaen som lå hardt skadet i bølgene for 20 år siden, var en av dem han aldri fikk se igjen.

123 mennesker omkom da «Alexander L. Kielland»-plattformen veltet og sank på Ekofiskfeltet 27. mars 1980. Svendsbøe var en av de heldige som overlevde det dramatiske forliset. Men kampen for livet i det frådende havet og bildene av desperate arbeidskamerater i dødsangst blir han aldri kvitt. De følger ham i marerittene.
– Det gjør så steikande vondt innvendig. Som en stor vond klump, sier den tidligere Nordsjø-arbeideren.

Drønnet

Det var uvær i Nordsjøen 27. mars for 20 år siden, storm med orkan i kastene. Svendsbøe satt i lugaren og bøtet åleruser. Klokken var 18.33 torsdag kveld. Et voldsomt drønn etterfulgt av store rystelser i plattformen forstyrret arbeidet. En bølge, tenkte han. Så begynte plattformen å tippe.

– Vi seilte ut i gangen, forteller han. Sammen med lugarkameratene kravlet han seg fram til livbåtene. Underlaget helte da så mye at det nesten var umulig å komme fram. Svendsbøe bestemte seg for ikke å bli med i livbåten. Et blikk nedover overbeviste ham om at livbåten ville bli knust mot plattformen når den traff vannet.
Men arbeiderne som befant seg i livbåten var heldige. Utløsningsmekanismen virket ikke. I stedet ble livbåten med plattformen ned da den sank. Godt under vann, virket mekanismen og de var fri. Men flere andre livbåter ble smadret mot den synkende plattformen.

Vest-Ekofisk 2/4 D

Dødskamp

Svendsbøe fulgte også med plattformen ned. Han ble virvlet rundt nedover i lang tid, før vesten dro ham opp. Da han kom opp, fikk han så vidt gispet inn noen munnfuller med luft, før et slag førte ham under vann igjen. En av de store pongtongene på skaftet hadde truffet ham i ryggen.
I det plattformen sank, så han kolleger bli slått i hjel mot plattformdeler idet de raste utfor. En vaier sveipet i full kraft over de kjempende oljearbeiderne og delte en mann i to. På produksjonsplattformen Edda like ved fulgte oljearbeiderne katastrofen, uten å kunne hjelpe.

– Da vi kom på sykehuset var det en lege som var forundret over at så få var skadet. Poenget var at de som brakk en finger, ikke klarte seg, sier Svendsbøe. Han klarte med nød og neppe å kare seg opp i en redningsflåte, og ble hentet opp av et helikopter etter tre og en halv time.
Kåre Svendsbøe elsket å være både i og på havet. Nå går den tidligere sjømannen helst ut i stille vær. Sju oljearbeidere fra Aksdal i Rogaland reiste ut til Ekofisk i mars for 20 år siden. Bare Svendsbøe kom tilbake.

-Jeg fikk aldri noe tilbud om hjelp. Ikke familien heller, sier han stille.
Han innrømmer at han er bitter over 20 år som uføretrygdet. Fremdeles våkner han av mareritt, hvor arbeidskolleger har dratt ham i armer og bein for å redde seg ut av bølgene. «Sleipner»-ulykken (Havariet med hurtigbåten «Sleipner») har ført til hyppigere mareritt.
-Jeg føler med dem som kjempet i bølgene, sier han. Han mener mye har blitt bedre etter «Alexander L. Kielland»-ulykken. Overlevende og pårørende får hjelp, og sikkerheten er blitt bedre.

Hør også NRK radio: Alexander Kielland-ulykken Ukeslutt – Dagsnytt 1230
Per Ståle Lønning skildrer stemningen i Stavanger og Rogaland etter
Alexander Kielland-ulykken i Nordsjøen. Intervju med overlevende Thorleif Endresen og Ester Endresen fra Haugesund.

Fotnoter

    navigate_before
    navigate_next
    close Lukk