Overlevde Kielland – Tony Sylvester

Om vinteren i mars 1980 var det så tåkete at vi ikke kunne komme oss til plattformene siden helikoptrene ikke fløy. Det var en uvanlig dag fordi det var tåke og det blåste opp til storm. Det er svært sjelden at tåke er kombinert med storm, men dette var en av de uvanlige dagene. Den halvt-nedsenkbare plattformen, Kielland, hadde en gangbro over til den faste installasjonen [Edda], men på grunn av været måtte de trekke den bort med ankerene. Broen ble da løftet bort slik at det ikke var fare for at den Kielland og Edda skulle kollidere.

Mens plattformene ble flyttet fra hverandre, var de fleste nede i kinosalen – inkludert meg selv. En film hadde nettopp startet, og vi satt der og det kom et stort, høyt smell, så et rykk med den halvt nedsenkbare. Plutselig hadde den falt og det var bare totalt mørke. Stoler som fløy rundt og folk ropte, og det var bare så forvirrende og jeg klarte å se et lys eller en åpning av noe slag. Det var bekmørkt og det eneste jeg kunne se var lyset, så jeg klarte gå mot lyset uten å forstå hva som nettopp hadde skjedd.

Det hele var raskt og kaotisk. Da jeg kom opp la jeg merke til en dør, som jeg gikk gjennom. Der var det mange som prøvde å komme seg opp trappene, men trappene var snudd opp-ned på grunn av at riggen hadde fått en 60 graders slagside. Jeg var ikke helt sikker på hva som hadde skjedd før jeg kom meg ut på dekk. Saker og ting sklidde rundt, og det viste seg at ett av beina hadde brukket av. Det eneste som holdt riggen fra å tippe over var ankerwirene.

Jeg klarte å klatre til det høyeste punktet på semien (Kielland), noe som var veldig vanskelig fordi det var massevis av olje og sånt, tønner og containere og ting som gled rundt og mange mennesker som bare prøvde å komme til det høyeste punktet.

Jeg klarte å komme meg til det høyeste punktet som var et rekkverk, og de fleste bare hang på det, men det var så kaldt og blåste og jeg hadde en t-skjorte på og et par jeans og et par joggesko. Jeg kom til rekkverket som jeg hang i og så meg rundt og tenkte at det ikke var noe som kunne komme til oss fordi det var tåke, det var en storm, så det var ingen båter som kunne komme til oss, det var ingenting, selv om vi hadde holdt oss i den posisjonen var det ingen som kunne komme å redde oss. Plattformen var Edda-plattformen og det var noe sånt som 150 mennesker der, og de fleste av dem lente seg over rekkverket og så på oss, vi var omtrent, kanskje omtrent 300/400 meter unna den plattformen fordi vi hadde trukket oss unna. De kunne ikke gjøre noe, de bare så på og kastet livringer og alt de fant til oss, men ingen klarte å komme å redde oss.

Jeg var klar over at boligplattformen krengte. Det var en midlertidig boliplattform som hadde en rømningsstige på baksiden. Jeg visste hvor rommet mitt var, og jeg visste at det var en overlevelsesdrakt på rommet. Jeg gikk tilbake mot rommet, opp trappen og inn opå rommet for å finne overlevelsesdrakten som lå under ett bord, i en svart plastpose. Da jeg klarte å komme meg inn i rommet og få tak i det, kunne jeg høre dørene som ble presset opp i de andre lugarene av vanntrykket, så jeg skjønte at vi faktisk veltet på det tidspunktet, og klarte å komme meg tilbake ut av boligen, men jeg hadde ikke på meg overlevelsesdrakt eller noe.

Og da jeg skulle ut av boligplattformen holdt den faktisk på å velte, så jeg tvang meg ut i vannet og jeg hadde ingen redningsvest på, ingen overlevelsesdrakt.

Når jeg havnet i vannet falt den faste kranen på boligplattformen over og kranens boretårn havnet over meg. Jeg klarte akkurat å svømme unna den, og den slo meg faktisk på baksiden av beinet, bommen på kranen fanget meg på baksiden av beinet.

Så jeg anser meg selv som veldig heldig, for jeg skulle aldri ha gått tilbake i boligen, men i mens jeg var inne i boligen knakk ankerwirene som holdt plattformen fra å velte, og drepte mange mennesker som var der jeg ville ha vært.

Da jeg kom ut hadde jeg ingen overlevelsesdrakt eller redningsvest og hvis jeg hadde det, ville jeg ikke kunnet svømme klar kranbommen som falt ned på meg. Uansett klarte jeg å komme meg unna det, og som sagt var det storm og det var bare store bølger og jeg kunne se plattformen [Edda], men det var ingen måte jeg kunne komme i nærheten av den bare skyllet meg bort fra den.

Og jeg så faktisk et taustykke i vannet. Jeg bare kunne se et taustykke over de hvite toppene av bølgene og jeg tok tak i taustykket og dro meg langs det- Jeg tenkte at jeg måtte opp av vannet fordi det var så kaldt. Jeg dro meg bortover og jeg visste ikke hva det var, men jeg kom til denne tingen som fløt. Jeg klarte akkurat å klatre opp på den, og da jeg klatret opp på den, havnet den feil vei. Det var en av de oppblåsbare flåtene, en av de som er i de hvite kuplene. Det var en av dem, så den snudde,

Jeg klarte å komme inn i den, men det var så mange mennesker i vannet. Jeg klarte å få 7 personer inn, så det var inkludert meg selv, så det var totalt 8.

Det hadde kommet ett supplyskip bort til området. Jeg hadde bare sett supplyskip ovenfra, men når jeg var nede i den lille redningsflåten og så opp var det enormt stort. Jeg så det gynge i bølgene. Propellen bakpå var enorm, og jeg tenkte «Om den tingen der kommer i nærheten av oss, er det slutt».

Heldigvis ble vi dyttet vekk fra den, jeg tror det var omtrent 6 miles før de plukket oss opp og vi var i der 5,5 timer før det kom ett helikopter over oss. Jeg var visste at noen av gutta hadde blitt skadet i redningsflåten, du vet at den var full av vann. Vi satt i vannet og det var først da jeg innså at jeg var i en farlig situasjon. Jeg tror jeg må ha vært i sjokk ellers. Jeg var rolig og tenkte ikke på noe annet enn hva som var neste steg. Det var mye som skjedde rundt meg, men du oppfattet det liksom ikke.

Helikoptervinsjmannen kom ned og vi satte teltet rundt toppen av redningsflåten. Jeg var alltid bevisst at det var 8 personer i denne redningsflåten, og vi ble svingt rundt over alt som en snurrebass på på toppen av bølgene. Jeg holdt meg bevisst i nærheten av den lille åpningen og tenkte at hvis den veltet ville jeg kunne komme meg ut av den. Helikopteret kom over og skinte det store lyset ned på oss. Så ser jeg denne fyren komme ut fra himmelen, og det første jeg gjorde jeg tok tak i ham, beina hans da han kom ned og så var han plutselig 20 fot oppe i luften. Så var vi der nede igjen, og han prøvde ca. 8 ganger på å få tak i oss, men han klarte ikke komme nærme nok. Han løsnet selen sin og hoppet ned i vannet ved siden av meg. Da tenkte jeg «Nei gud, nå er han i samme situasjon som meg».

Jeg dro ham inn i redningsflåten, han gjorde alt, han sørget for at alle var i orden og kommuniserte på radioen. Han fikk vinsjvaieren tilbake til oss og han fikk alle ut. Det var veldig modig vet du. Så ble vi ført tilbake til den sentrale plattformen [Ekofisk senteret] og satt på der til morgenen og da var 123 mennesker drept.

Det var 89 mennesker som hadde overlevd, noe som var virkelig, virkelig utrolig når du ser forholdene og området rundt, absolutt utrolig.

Det merkelige var at i fjor, som var 2013, da jeg var på Ekofisk igjen og jobbet for Hereema i 5 år med å demontere plattformene gikk jeg tilbake til plattformen vi var ved siden av [Edda]. Jeg gikk ned og tok ut vesten og alt. Det var var veldig rart å gå tilbake dit.

Jeg måtte gå inn i boligdelen på plattformen. Når du demonterer en plattform er det helt annerledes. På en operativ plattform er det liv og røre, men når man stenger dem ned er det stille. Det er veldig rart. Jeg var en av de første dit, siden vi måtte sikre plattformen. Som en Nordsjøtiger liker jeg ikke å innrømme det, men det var skummelt. … hahah – Yeh!