Dykk i fortiden

Dykkerne Harald Klinge, Jim Rune Petterson og Yngve Tveit har besøkt Norsk Oljemuseums magasin for å identifisere gjenstander som er knyttet til Alexander L. Kielland-ulykken.

Den første ansatte ved Norsk Oljemuseum – konservator Jone Johnsen, hadde sin første dag på jobb rett før Alexander L. Kielland-ulykken inntraff. Da riggen ble erklært som tapt overtok Norsk Oljeforsikringspool vraket. Gjenstander som ble tatt ut av vraket ble flyttet til en tomt på Sandnes og museet ble tilbudt å plukke ut det som kunne være av interesse for ettertiden.  Noen av museets første gjenstander stammer derfor fra ulykken.

I mange år ble disse gjenstandene lagret på ulike steder, og det var liten oversikt. Men etter at museet fikk nytt magasinbygg i 2019, ble det mulig å flytte gjenstander som stammer fra ulykken til samme sted. Dette la til rette for at arbeidet med å kartlegge samlingen kunne utføres på en mer organisert måte. Gjenstandene var godt merket, men museet trengte hjelp til å finne ut mer om dem og hva de var brukt til.

Da ulykken inntraff, var Harald og Yngve om bord på dykkerskipet Wildrake, som drev med prøvedykking utenfor Stavanger. Etter ulykken dro de umiddelbart ut i Nordsjøen for å delta i søket etter de omkomne. Begge var med da det avrevne staget ble slept inn til Åmøyfjorden for undersøkelser, og de deltok i det første snuforsøket som startet 27. oktober 1980. Jim Rune deltok også i den vellykkede snuoperasjonen høsten 1983.

I det første snuforsøket var planen å snu vraket ved hjelp av løfteballonger. Ballongene ble festet til vraket med bolter og en «Cox gun» – et verktøy som minner om en overdimensjonert drill, forklarer dykkerne.

Det å feste boltene til stålstrukturen viste seg imidlertid å være enklere i teorien enn i praksis. For hver cox bolt som ble skutt inn, måtte boltepistolen lades på nytt, først med en ny bolt og deretter med en kruttladning.

«Vi dykket med lufttilførsel gjennom slanger fra overflaten og hadde ingen anelse om hva vi egentlig skjøt boltene inn i. Mange av boltene festet ikke ballongene godt nok. Vi holdt på med dette i en måneds tid,» forteller Klinge. «Da ballongene ble fylt med luft, begynte noen å ryke. De kom opp som prosjektiler»

Dette satte dykkernes liv i fare. Ballongene kunne rive med seg slangene, dra dykkerne farlig raskt opp til overflaten, eller treffe dem med stor kraft. I tillegg oppsto det andre problemer med ballongene. Noen ble klemt mot metallet på riggen og sprang lekk, mens andre løsnet i sømmene og begynte å lekke. Dette reduserte oppdriften deres, og resulterte i at oppdriften ikke var nok til å fullføre jobben. Dykkerne måtte da ned igjen for å feste flere ballonger og slanger for å blåse inn mer luft.

Det var mangel på dykkere, så de som var tilgjengelige jobbet 14-timers arbeidsdager, syv dager i uka. To av timene gikk med til båtreiser til og fra riggen og «hand over» – møter der teamet fikk en oppdatering om arbeidet som var utført av det forrige mannskapet.

Mellom arbeidsøktene fikk de servert tradisjonell norsk husmannskost om bord, som fiskeboller i hvit saus og kjøttkaker, noe dykkerne var godt fornøyde med. Betalingen, derimot, var et stridstema. Klinge forteller at dykkere som ikke var fast ansatt, fikk en flat timelønn på 65 kroner, uten tillegg for overtid eller helgedager. Da han tok opp den manglende overtidsbetalingen, ble han oppsagt og reiste hjem. Ikke lenge etter kom sjefen personlig hjem til ham og ba ham innstendig om å komme tilbake. Etter forhandlinger gikk Klinge med på å fortsette, denne gangen med overtidsbetaling, noe bare de som protesterte fikk.

Ballongene lakk, slanger sprakk, og selv med riggen løftet til en viss vinkel, var det ikke nok til å få den snudd.

Den 28. november konkluderte ekspertene med at det var en overhengende fare for at Kielland ville synke fullstendig. Dermed ble det besluttet å avbryte snuforsøket.

Over: Inspeksjon av løfteballonger på museet.

En av oppdriftsballongene i samlingen,  ble antatt å kunne løfte fem tonn, basert på et synlig femtall på en merkelapp festet til ballongen. Dykkerne fortalte at det under snuforsøket ble brukt ballonger i flere størrelser, og at det totalt var omtrent 300 ballonger involvert i operasjonen. De informerte også om at løfteballonger har vært brukt i dykking i lang tid før snuforsøket, og at lignende teknikker fortsatt er i bruk i dag.

Luftslanger gikk fra kompressorene på lekterne til oppdriftsballongene. Luften fra de kraftige kompressorene ble først ledet gjennom store hovedslanger med en diameter på rundt 10–12 tommer. Deretter forgrenete disse seg til mindre slanger.

Til høyre nedfor sees en kobling med trykkventil, som ble festet på slangene som blåste luft inn i ballongene.

Til venstre: Harald og Yngve på jobb i Nordsjøen ca 1980, i midten er de på besøk i museet over 40 år senere.

Metallbitene kunne ikke dykkerne fortelle så mye om. De kan du lese mer om her.