Riggen blir snudd

Etter et ekstraordinært møte fredag 28. november 1980 beordret fiskeriminister Eivind Bolle at snuoperasjonen skulle stoppes, grunnet frykt for at riggen kunne synke.[REMOVE]Fotnote: Dan Tagesen, «Kielland»: fra havari til snuing (Stavanger : Oslo: Dreyer bok ; Cappelen, 1983), 40. Beslutningen skapte forvirring og usikkerhet rundt den videre prosessen. For noen kom denne avgjørelsen som regn fra klar himmel. Prosjektlederen, Scot Kobus uttrykte stor misnøye med Bolles stoppordre. Allerede neste virkedag, mandag 1. desember snudde regjeringen og ga klarsignal til å fortsette operasjonen. Med den påfølgende dagen besluttet eierne, Norsk Oljeforsikringspool, å avslutte snuforsøket.

Senvinteren 1981 oppsto spekulasjoner om hvorvidt riggen skulle snus på nytt. I oktober samme år ble Kielland-fondet etablert for overlevende, etterlatte og pårørende, med mål om å ivareta de etterlattes interesser og forbedre sikkerheten i petroleumsnæringen. Fondet, ledet av Odd Kristian «Kian» Reme i spissen, ble en strek pådriver for en ny snuoperasjon.

Den 16. november 1981 presenterte fondet en egenutviklet snuplan for Stortingets sjøfarts- og fiskerikomite, med ett foreløpig kostnadsestimat på 60 millioner kroner. Til å begynne med ble planen avvist av Det Norske Veritas, men i april 1982 ble planen godkjent etter noen justeringer.  I mai vedtok Stortinget å snu riggen og bevilget de nødvendige midlene. Målet var å få riggen snudd innen høsten 1982.

Bedre planlegging

Denne gangen ble snuoperasjonen bedre organisert, med klarere oppdrags- og rollefordelinger. Handelsdepartementet hadde ansvaret for å følge opp Stortingets vedtak. I juni 1982 juni ble Handelsdepartementet og Kielland-fondet enige om en revidert snuingsplan, fortsatt basert på fondets forslag om bruk av landvinsjer, og oppdriftstanker på de resterende fire søylene.[REMOVE]Fotnote: Tagesen, 46.

Kværner Engineering fikk ansvaret for prosjektledelse, mens Stolt-Nielsen Seaway Contracting ble hovedentreprenør. Snumetoden ble utviklet av Bergen Engineering, med tester utført av Norsk Hydrodynamiske Laboratorier.

Forsinkelser og utfordringer

Da ansvarsforholdene og rollefordelingen ble tydeligere, innså man at en snuing innen 1982 var urealistisk. Først 4. april 1983 tildelte Handelsdepartementet Stolt Nielsen oppdraget, som ble beskrevet som det «beste og billigste». Bare ti dager senere bevilget Stortinget 140 millioner kroner til snuoperasjonen og 3,2 millioner til Kielland-fondet for å dekke kostnader i forbindelse med snuplanen deres.[REMOVE]Fotnote: Tagesen, 49.

Den 23. juni ble den første av de fire oppdriftstankene festet til riggens søyler. Et par dager etter ble riggen tauet til snustedet i Gandsfjorden. Modellforsøk ved Norges Tekniske Høyskole viste at det var stabilitetsproblemer med snumetoden som er valgt. Dermed måtte man videreutvikle metoden, noe som førte til ytterligere forsinkelser.

Skjær i sjøen

Snuoperasjonen viste seg å bli langt dyrere enn forventet, og Stortinget bevilget 50 millioner kroner ekstra utover de allerede 190 millionene som var brukt fra før av. Det oppstå stadig mer usikkerhet rundt snuprosessen og om den ville lykkes. Lektere ble leid inn for å øke oppdriften og sikre riggen mot uforutsette hendelser. Samtidig leverer Veritas sin risikovurdering av operasjonen der de anslo 50% risiko for at boligseksjonen som var påmontert riggen kunne falle av. Dette kunne i så fall føre til totalhavari. Veritas vurderte også at personellet som er involvert i snuoperasjonen var utsatt for en risiko tilsvarende den ved helikoptertransport – den mest risikofylte delen av offshorereisen.

Den nye handelsministeren, Asbjørn Haugstvedt, var klar på at sikkerheten skulle prioriteres. Selv om operasjonen ble vurdert som forsvarlig, nølte han med å gi grønt lys. Ytterligere komplikasjoner oppsto da det viste seg at boligseksjonen kunne være tyngre enn forventet. Dette økte kompleksiteten i operasjonen.

Snuoperasjonen

Den 1. september ble det gitt klarsignal for snuingen av riggen, og tre dager etter startet den delikate operasjonen. Det siste avsparksmøte varte til klokken to om morgenen. Da var alt klart, utstyr og slanger på plass og det høyteknologiske dataanlegget som skulle overvåke snuingen installert.

Riggen ble snudd til 46 grader den 7. september, uten store problemer. Riggen ble snudd ved hjelp av ballastering, der luft og vann ble fylt i oppdriftstankene for å bringe den på rett kjøl. To lekterne var klare til å bli montert for å bremse riggen dersom den beveget seg for raskt. Det var risiko for at sterk vind kunne komplisere den videre operasjonen, men dette viste seg å være en ugrunnet bekymring.

Den 9. september startet man neste fase. Målet var da å snu riggen til 95 grader ved bruk av kjettinger og ballastering. En feil med en av luftslangene til oppdriftstankene skapte imidlertid komplikasjoner og optimismen dalte.

Etter seks timers langt møte mellom prosjektlederne bestemte de seg for å fylle mer vann i søylen på den andre siden av oppdriftstanken, og akseptere en lavere reserveoppdrift enn planlagt. Videre gikk snuingen mot 105 grader som planlagt.

Stolt-Nielsens informasjonsleder kalte inn til en pressekonferanse da de var klare for å snu riggen mot 140 grader. Det fremmøtte pressekorpset var noe skeptiske til hans voldsomme optimisme, da dette var den mest kritiske delen av hele snuoperasjonen.

For å avlaste boligseksjonen ble den senket noen meter lengre ned i sjøen. Gradvis kom stadig større deler av boligkvarteret til syne over vannet.

Klokken 12, den 12. september lå riggen på 141 grader, og den mest kritiske fasen var over, med boligseksjonen intakt. Informasjonssjefen understreket at jobben ennå ikke var ferdig , og at målet var å oppnå 178 grader.

De resterende 37 gradene ble en mindre utfordring, og tre dager senere er kunne overlevende, pårørende og alle andre som var involvert og hadde investert i snuingen, feire at oppdraget var fullført. Fristen for snuoperasjonen var 12. september, og de hadde klart det 6 timer før tidsfristen.

Epilog

Da riggen var snudd hadde det gått nesten tre år siden ulykken på Ekofisk-feltet 27. mars 1980. De fleste hadde fortsatt katastrofen frisk i minnet. Debatten om snuoperasjonene hadde vært hard og langvarig. Endelig kunne man konstatere at bragden var fullført. Riggen lå rett vei i Gandsfjorden i sterk kontrast til nye oljeplattformer som reiste seg bare noen hundre meter unna.

Snuingen ble tett fulgt av skuelystne og ikke minst presse. Olav Steimler, som var pressetalsmann for Stolt-Nielsen, avholdt to pressekonferanser per dag. I tillegg til dette kom spørsmål rettet til Handelsdepartementet som hadde det overordnene ansvaret, og Det norske Veritas som fungerte som rådgiver og sikkerhetskontrollør.

Internasjonal presse fulgte også hendelsene i Gandsfjorden, deriblant svenske, finske, britiske, og tyske medier. Interessen var så stor at man hadde satt opp shuttlebåt til snustedet. Noen rogalendinger tjente noen ekstra kroner på å leie ut leiligheter og hustak hvor man kunne observere snuingen.[REMOVE]Fotnote: Tagesen, 77.

Blant de første som kom ombord på den snudde riggen var mannskaper fra Stavanger politikammer. Deres oppdrag var å lete etter de 36 personene som fortsatt var savnet. Sammen med ryddemannskaper fra Stolt-Nielsen fant man bare 6 av de 36 de lette etter.

Politibetjentene, Kielland-fondet og ikke minst familiene til de berørte uttrykte skuffelse over at så få ble funnet. Selv om det ikke ble funnet flere omkomne inne i plattformen, fant noen trøst i og aksepterte at graven nå var havet.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunns Dagblad, «»Finnes Bjørn i Kiellandvraket? Porsgrunnsfamilie venter spent».

Etter undersøkelsene av riggen utarbeidet granskningskommisjonen en rapport der de dokumenterte funnene på riggen. Senere kom de også med en tilleggsuttalelse som kan leses her.

Kommisjonen konkluderte med at politiets undersøkelser ga en mer nyansert forståelse av hva som skjedde på plattformen, uten å avdekke ny informasjon. Dermed sto de fast ved tidligere konklusjoner.[REMOVE]Fotnote: Moan, «’Alexander L. Kielland’ ulykken. Tilleggsuttalelse fra den oppnente undersøkelseskommisjon», 3. november 1983.

Referanser

Moan, Torgeir. «‘Alexander L. Kielland’ ulykken. Tilleggsuttalelse fra den oppnente undersøkelseskommisjon», 3. november 1983. AV/RA-S-1407/D/Ds/Dsb/L0635. Riksarkivet.

Porsgrunns Dagblad. «»Finnes Bjørn i Kiellandvraket? Porsgrunnsfamilie venter spent». Porsgrunns Dagblad, 29. september 1983. https://www.nb.no/items/9644ae31dd1e6d8c5acc1856d1c78c46?page=0&searchText=stopp%20%22kielland%22.

Tagesen, Dan. «Kielland»: fra havari til snuing. Stavanger : Oslo: Dreyer bok ; Cappelen, 1983.