Alexander L. Kielland  skulle etter planen var å ha vært oppankret med 10 anker, men av praktiske grunner  ble det bare brukt 8. Vinklene på ankerwirene ble dermed  litt annerledes enn tenkt, noe som sammen med kreftene fra vind, bølger og strøm kan ha belastet riggen mer enn den var konstruert for.

Kielland-nettverket bestilte en rapport fra  Stavanger Engineering for å se om man kunne få mer presise svar ved hjelp av dagens analyse metoder. Resultatene som kom i 2024 viste imidlertid stort sett det samme som tidligere konklusjoner. Les rapporten her

Skipsingeniør Nils Gunnar Gundersen, som bisto granskingskommisjonen etter ulykken, stiller seg imidlertid  kritisk til påstanden om at beregningsresultatene samsvarer med tidligere analyser.

Den norske Granskingskommisjonen hevder at oppankringen hadde liten betydning for ulykken, mens den franske rapporten antyder en større innvirkning.

Stavanger Engineering påviser en betydelig økning i spenningsnivået i de horisontale stagene D6 på 3,4 MPa til 13,5 MPa og DE – fra henholdsvis og 1,3 MPa til 11,0 MPa. Dette tyder på at redusert oppankring (8 ankere i stedet for 10), kombinert med fire år med ut- og innhalinger fra faste installasjoner og alvorlige avvik fra ballastprosedyren, bidro til katastrofen.

Ingen av de ti andre Pentagon-plattformene utviklet lignende sprekker. «Drill Master» (P83, senere Buchan A) opererte i over 40 år uten strukturelle problemer. Gundersen anser det som svært alvorlig at norske myndigheter og klasseselskapet tillot «Kielland» å operere langt utenfor designkriteriene og operasjonsmanualene uten å håndtere avvikene.

Gundersen har skrevet flere artikler om dette i Alexander L. Kielland-ulykken Minnebank: Vi berget reddet og etterforsket