Minne om onkel PJ
Mitt siste minne om onkel PJ, min fars eldste bror, er at han står og steller seg foran speilet over ovnen. Det var i mine besteforeldres lille tomannsbolig med to soverom i den nordlige enden av O’Molloy Street i Tullamore, Irland.
Jeg husker fortsatt lukten av etterbarberingsvannet hans, som han var raus med. Han brukte også god tid på å gre håret sitt for å få det perfekt før besøk på de lokale pubene, der han pratet og lo med venner som han hadde vokst opp med og jobbet sammen med. Han var hjemme på et helgebesøk fra Breaston i Derby, hvor han bodde med kona si, Zoe, og datteren deres, Tara. Han hadde en flott jobb som arbeidsformann og montør på en oljerigg i Nordsjøen. Riggen het Alexander L. Kielland, en norsk halvt nedsenkbar borerigg som ble operert av Stavanger Drilling II Company, og lå på Ekofisk-feltet.
PJ var en livlig og utadvendt person. Han var kvikk i replikken og likte en pint og en god latter i hyggelig selskap. Jobben hans var godt betalt, og med en turnus på to uker på og to uker av, var han jevnlig på besøk i Irland – noen ganger sammen med familien og andre ganger alene i fritiden.
Det skulle vise seg at jeg var det siste familiemedlemmet som så PJ i live. Kort etter hans siste besøk skjedde den forferdelige tragedien som skulle endre livene våre for alltid. Tidlig på kvelden den 27. mars 1980 befant det seg over 200 menn på Alexander L. Kielland. Været var røft, med regn, tett tåke, vindkast opp til 40 knop (74 km/t) og bølger opptil 12 meter høye. Kielland hadde akkurat blitt vinsjet bort fra produksjonsplattformen Edda.
Få minutter før kl. 18:30 kjente de om bord et «skarpt smell», etterfulgt av «en slags skjelving». Plutselig krenget Kielland 30° før den stabiliserte seg. Fem av de seks ankerkablene hadde røket, og den ene gjenværende kabelen hindret riggen i å kantre. Men krengningen fortsatte, og kl. 18:53 røk også den siste kabelen, og riggen kantret helt rundt.
Før ulykken inntraff, var det 130 menn i spisesalen og kinosalen. Kielland hadde sju 50-manns livbåter og tjue 20-manns flåter. Fire livbåter ble sjøsatt, men bare én klarte å frigjøre seg fra senkemekanismen på grunn av en sikkerhetsanordning som krevde at spenningen ble fjernet før frigjøring. En femte livbåt løsnet og kom til overflaten opp ned; de om bord klarte å snu den og reddet nitten menn fra vannet. To av Kiellands flåter løsnet, og tre menn ble reddet av disse. To 12-manns flåter ble kastet ut fra Edda og reddet tretten overlevende. Sju menn ble plukket opp fra sjøen av forsyningsbåter, og sju svømte til Edda.
Ingen ble reddet av standby-fartøyet Silver Pit, som brukte én time på å nå ulykkesstedet. Av de 212 menneskene om bord på riggen mistet 123 livet, noe som gjorde dette til den verste katastrofen i norsk offshore-historie siden andre verdenskrig, og den dødeligste oljeriggulykken noensinne på det tidspunktet.
De første nyhetene om katastrofen fikk vi gjennom nyhetskanalene, og deretter fikk vi flere detaljer fra PJs kone. Vi var lamslåtte og i sjokk, og ventet nervøst på å få vite om PJ var en av de få overlevende. Dager gikk, og det ble snart klart at PJ var en av de savnede. Jeg vil alltid huske det tomme blikket til min stakkars bestemor mens hun stirret ut av kjøkkenvinduet. Det var som om hun stirret opp mot himmelen mens vi ventet på svar. Ryktene sirkulerte om at noen kunne være fanget i luftlommer inne i den kantrede riggen, men etter hvert som timene ble til dager og dager til uker, bleknet håpet vårt – og det samme gjorde min bestemor.
Etter seks lange uker da riggen var tauet tilbake til lands, ble restene av onkelen min funnet i vraket. Levningene hans ble fløyet tilbake til Irland. Jeg husker godt da jeg fulgte faren min til likhuset på Dublin lufthavn. Bare barn ble begravet i hvite kister i Irland, så PJ ble flyttet over i en tradisjonell irsk eikekiste. PJ ble gravlagt på vår forfedres gravplass i Durrow, bare noen få kilometer fra Tullamore. Han var den eneste irske personen som mistet livet i ulykken.
Jeg tenker ofte på PJ og den siste gangen jeg så ham. Han hadde stor livsglede og en dyp kjærlighet til familien og opphavet sitt. Jeg fulgte i hans fotspor og ble med i sekkepipekorpset i Tullamore, hvor PJ lærte å spille trommer. Han spilte senere i «Ballinamere Ceili Band», som var svært populært i Irland på slutten av 1950-tallet.
Jeg vil aldri glemme følelsene fra de forferdelige opplevelsene vi alle hadde de seks ukene i april og mai 1980: sjokk, håp, fortvilelse og resignasjon.
Alt vi kan gjøre nå, er å be for de 123 sjelene som gikk tapt den natten, og håpe at de har funnet fred.
Les flere minner her: Alexander L. Kielland: Minnebank