Oppfølging av de som mistet

Alexander L. Kielland-ulykken bidro uten tvil til tryggere arbeidsplasser, mens oppfølging av pårørende ikke ble satt på den politiske dagsordenen i samme grad som spørsmål om HMS i arbeidslivet. Riksrevisjonen, som fikk i oppdrag av Stortinget å undersøke myndighetenes håndtering av Alexander L. Kielland-ulykken, konkluderte blant annet med at de etterlatte ikke fikk oppfølging, og at oppfølgingen av de overlevende var mangelfull.

Økonomiske realiteter

Umiddelbart etter katastrofen ble de overlevende og etterlatte presentert for et kompensasjonstilbud fra oljeselskapene Phillips Petroleum og Stavanger Drilling. Tilbudet innebar at hver enke kunne motta opptil 1 million kroner som kompensasjon, mens hvert barn under 20 år ble tildelt 50 000 kroner. De som aksepterte tilbudet, skulle få hele beløpet utbetalt via sjekk innen en uke, men måtte samtidig signere en erklæring om ansvarsfraskrivelse. Dette innebar i praksis at de ikke kunne fremme søksmål mot Phillips Petroleum og Stavanger Drilling i fremtiden.

Fagforeningene oppfordret sine medlemmer til å akseptere avtalen. Etter diverse fradrag satt hver enke igjen med omtrent 800 000 kroner. Det raske oppgjøret var kjærkomment for mange og erstatningen var bra etter datidens målestokk. Som et eksempel forteller en enke i Minnebank om Alexander L. Kielland-ulykken, at huset hennes kostet 300.000 NOK, noe som var under halvparten av det beløpet hun fikk i erstatning. Selv om mange betraktet dette som en gunstig avtale, var ryktene om de «rike Kielland-enkene» overdrevet.

I familier der mødrene hadde vært hjemmeværende, fikk tapet av hovedforsørgeren klare økonomiske konsekvenser. Historier i Minnebanken beskriver også de som slet økonomisk etter ulykken, samt barn som aldri opplevde ferier eller fikk nye sykler i oppveksten. På den tiden var det heller ikke en selvfølge at mødre og barn ville motta erstatning hvis foreldrene var skilt eller ikke hadde en offisiell ekteskapelig status.

Rettsaker

For de som ikke aksepterte tilbudet eller ikke passet inn i den kollektive erstatningsavtalen, begynte en kamp for rettferdighet. Dette gjaldt spesielt utenlandske statsborgere og de som hadde mer komplekse saker. Noen få valgte også å ta rettssaken til USA.

Ifølge sjøloven kan parter som kan få krav mot seg etter et havari gå til et såkalt «begrensningssøksmål». På den måten blir det rettslig fastsatt en øvre grense for eventuelle erstatningskrav. Etter ulykken ble flere av de overlevende og etterlatte derfor saksøkt av rig-eier Stavanger Drilling og operatøren Phillips Petroleum. Begrensningssøksmålene ble behandlet individuelt over flere år, noe som var en ekstra belastning for de det gjaldt.

Et eksempel på dette er Wayne, som bare var 4 år gammel da hans far, Keith Hunter, omkom på Kielland. Fordi foreldrene hans ikke var gift på ulykkestidspunktet, hadde moren hans ingen krav på erstatning. Advokatene argumenterte til og med for at sønnen hennes ikke hadde rett på noe. Wayne har noen vagt minner om at han var i retten i Stavanger. Til slutt fikk han omtrent det samme som de andre barna, men midlene kunne ikke disponeres av moren. Et av vilkårene for erstatningen var at pengene skulle settes inn på et fond til barna fylte 18 år. Dermed klarte ikke moren til Wayne ikke å forsørge sønnen sin. Han ble tatt hånd om av mormor og morfar, eller som han selv sier: «Jeg mistet både min far og min mor i Kielland-ulykken.»

Det emosjonelle

I 1980 mente mange at barn skulle beskyttes mot det som var vondt. Derfor ble mange av dem ikke involvert i det som skjedde. De lyttet i det skjulte når de voksne snakket. Noen fikk dødsbudskapet om faren gjennom historier fra mer informerte klassekamerater. De gråt når de var alene, så moren ikke skulle bli enda tristere.

Nicola Hunter, halvsøsteren til Wayne, ble 9 år dagen etter ulykken. Da fikk hun et bursdagskort fra faren som ble sendt til henne fra Kielland før ulykken. Han kom aldri hjem igjen, og kroppen hans ble aldri funnet. På lik linje med flere av de andre Kielland-barna skapte Nicola seg fortellinger om at faren fortsatt var i live et sted langt borte, der han hadde fått en ny familie og ikke fant veien hjem igjen.

Nicola uttrykker det slik:

«Jeg har aldri snakket om det.

Ingen snakket til meg om det.

Det fantes ingen steder å gå for å vise respekt.

Jeg har fortsatt vanskelig for å tro at han er borte.»

Det er ikke for sent

Det er ikke for sent. Arbeidet med Dokumentasjonsprosjektet ved NOM og andre Kielland-prosjekter har ført til kontakt mellom involverte i Kielland-ulykken, også på tvers av landegrenser. Mange uttrykker at de finner det svært meningsfylt å møte andre i samme situasjon. Selv etter mer enn 40 år er det kanskje viktigere enn noensinne å huske ulykken. Det som gikk galt, må ikke få skje igjen. Dette gjelder ikke bare sikkerhet på arbeidsplassen, men også behovet for oppfølging av barn som mister en forsørger.

Kilder:

Intervju med Wayne og Nicola Hunter m/flere i «Vi som mistet». Minnebanken Alexander L. Kielland ulykken.

Skedsmo, Knut (1982). Erstatningsoppgjøret etter «Alexander L. Kielland» ulykken Institutt for Privatrett ved Universitetet i Oslo. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2016030309524?page=0

Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med Alexander L. Kielland-ulykken https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2020-2021/myndighetenes-arbeid-med-alexander-l.-kielland-ulykken-hele-rapporten.pdf

Utforsk mer:

Her finner du sakspapirer fra Stavanger Byrett der begrensningssøksmålet mot pårørende blir behandlet den 26. august 1980. https://media.digitalarkivet.no/view/90940/534